For noen år siden så jeg for første gang NRK-julekalenderen Kristiana magiske tivolitheater, og jeg ble helfrelst. Men i tillegg til sirkuskunster, en magisk stemning og flott historie, og en vakker rekonstruksjon av Oslo «før i tiden», er det spesielt én ting jeg husker og er takknemlig for. Den utrolig gode måten den håndterte det Ragnhild Holmås, i den fantastiske boka Men du ser ikke syk ut, kaller «avvisning forkledd som omsorg»: Svar som på overflaten kan virke trøstende, men som egentlig bare avfeier istedenfor å støtte. Som å møte Ragnhild, som har gått fra å være frisk og rask til å være sengeliggende med utmattethet, hjernetåke og sterke smerter grunnet ME, med floskler som at (fra hukommelsen) «du har nå gode ting i livet ditt óg. Ingen får livet de ønsket seg da de var 20, vet du!».
Jeg tenkte på denne boka, og det avsnittet, da jeg så denne julekalenderen. Én av karakterene i serien, Ariam, har en forelder som opptrer på sirkuset som en såkalt øgledame, siden hun har en slags skjellaktig, ruglete hud. Datteren hennes oppdager tidlig i serien at huden hennes også begynner å få «skjell», og frykter at hun vil få samme reaksjon fra omgivelsene som moren sin, som skiller seg kraftig ut og dermed konstant får kommentarer og blikk fra dem rundt seg. Ariam fortviler over sin egen kropp, men klarer til slutt å betro seg til hovedpersonen Luka. Som svarer med å påpeke at «alle har sine problemer».
Jeg er ikke så glad i denne typen svar. Det er greit nok at de ofte er godt ment, men like ofte kan de oppleves som nettopp en avvisning, når du egentlig trenger omsorg. Hvis du har skallet hodet i en skapdør på kjøkkenet og har det veldig vondt, hjelper det ikke å høre at «pytt pytt, alle slår seg jo innimellom». I verste fall blir det en ufølsom rosemaling.
Men. Så gjør serien en veldig klok vri. Når Ariam åpner seg for moren sin, respekterer og anerkjenner hun bekymringene til datteren –hun setter hun seg ned med henne og begynner å fortelle om sin egen oppvekst, hvor hun hadde ble kidnappet på grunn av skjellene sine og måtte tilbringe en del av livet i bur som et annet sirkusdyr.
Moren bekrefter at øgleskjell kan gjøre deg uglesett i samfunnet, og gjøre deg til noen som blir stående utenfor og får uønsket oppmerksomhet hvor enn de snur seg. Dette er en samtale som fører mor og datter mye nærmere hverandre, og gjør at Ariam kan begynne å faktisk bearbeide, på en konstruktiv måte, forandringen som er i ferd med å skje henne.
Ariam får det bedre først når noen ikke avfeier bekymringene hennes, men anerkjenner at de er ting hun har lov å være redd for, og som det er verdt å snakke ordentlig om. Det er klok lærdom til både barn og voksne som ser serien.
Så kan du lese boken dette gjelder gratis her. Les den gjerne før du gjør deg opp en mening. Det tror jeg ikke mange av kritikerne har gjort.
Okei. Såh. Det virker som bokforbud-delen av den amerikanske kulturkrigen så vidt er begynt å komme til Norge. Du vet, den hvor sinte folk, de fleste av dem et stykke ute på høyresiden og kristenkonservative, velger ut bøker som inneholder sex, banning, nakenhet, eller, skrekk og gru, hentydninger til homofili eller transpersoner, og krever dem fjernet fra skolebibliotek. Kulturkrigerne (anført av Document.no) sitt siste mål i Norge er tegneserie-selvbiografien Genderqueer, skrevet er skrevet av Maia Kobabe. Boken på 240+ sider inneholder en rute hvor hovedpersonen, som da er i 20-årene, tenker tilbake på da hen var yngre og så for seg hvordan det ville være å oralsex med en «strapon». Dette mener kritikerne er porno, attpåtil porno som gjengir et barn, og det skal jo barn og unge selvfølgelig ikke skal utsettes for.
Jeg tror alle kan være enig i at barn og unge ikke skal utsettes for porno, og du trenger heller ikke lese lenge på bloggen her før du ser at bevisstgjøring rundt, og arbeid mot overgrep er noe jeg brenner veldig for. Jeg kan også være enig i at, eh, ja, forfatteren kunne gjerne tegnet den ene ruten annerledes. Men: Porno er et sterkt ord som har en veldig klar definisjon: Det er noe som er laget for å vekke seksuell opphisselse i den som ser på. All skildring av nakenhet eller sex er selvfølgelig ikke pornografisk. Tegninger eller fotografier av nakne kropper i en naturfagsbok er ikke porno. Den noen få sekunder langt tegnefilm-snutten vi så i ungdomsskolen hvor en gutt lå på sofaen og onanerte til han fikk sædavgang var heller ikke porno. Jeg er enig i at det er litt spesielt at forfatteren ser ut til å ha tegnet seg selv som barn selv om hen jo var yngre da hen først fantaserte om å suge en strapon, men porno? Seksualiserer du ruten på den måten er det kanskje heller du som har et problem. Barn og unge lærer uansett, gudskjelov, om grensesetting, seksualitet og overgrep på skolen. De vet at forhold mellom barn og voksne ikke er OK.
Og la oss være ærlig med hverandre: Det å si at den ene ruten, i en bok som sikkert er veldig viktig for veldig mange unge, gjør at boka er noe barn og unge ikke skal «utsettes for», eller å trekke inn et begrep som hebefili (det er ingen forhold mellom voksne og unge tenåringer i boken), er det mest oppkonstruerte jeg har hørt på lenge. Som så mye av kulturkrigen i dag.
Jeg anbefaler varmt I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom, som jeg nylig skrev en anmeldelse om. Den handler delvis om kulturkrigen vi lever i og har en veldig fin og morsom scene hvor den sosialt klønete antihelten kverulerer seg inn i en diskusjon om Hitler og pedofili:
Dette er jo et fint eksempel på folk som egentlig er 100% enig, men som likevel klarer å bli fullstendig rasende på hverandre fordi de har funnet én bitte liten detalj de kan være rykende uenig om. Vi kan vel være enig i hvor absurd denne utvekslingen er? Da ser du kanskje også hvor lite mening det gir å slå stort opp at «barneskoleelever blir utsatt for porno på skolebiblioteket!» over en tegneserierute tatt fullstendig ut av sammenheng?
Og apropos hva vi ikke skal utsette barn og unge for, så er ikke akkurat tegneserier med innhold som utfordrer noe nytt. Tegneserier er som bøker, de kan ta opp alvorlige tema og vise «voksent» innhold. Tapt anrop handler om terror, sorg og et nasjonalt trauma. Hvis det ikke brenner handler om langvarige traumer etter (antakelig) en voldtekt, og Dette er den siste dagen i resten av ditt liv skildrer flere voldtektsforsøk og en reell voldtekt. Persepolis viser et selvmordsforsøk. Maus handler om andre verdenskrig og Holocaust, og viser for eksempel nakne, døde kropper i et gasskammer (gadd vite om Document ville kalt det også for porno). Hva skjedde egentlig med deg? handler om en jente som holder på å utvikle en spiseforstyrrelse, og O’Boy -min klin kokos tegneseriedagbok er en oppvekstskildring som kommer inn på alt fra kjønnshår og pupper til mensen og utflod, alt gjengitt i blyantstrek. Jeg bladde en gang i en tegneserie som handler om en keitete ungdomsskoleelev hvor en av tingene som skjedde i boka var at han satt og onanerte på rommet, og først på skolen dagen etterpå oppdaget at papiret han hadde brukt etterpå (til, ja, du skjønner) var leksene han egentlig skulle levere inn den dagen (ha-ha).
Alle tegneseriene jeg nevnte over er fritt tilgjengelig på ungdomsavdelingen på biblioteket i Bergen — selvfølgelig uten at ytre høyre hyler om at «bergenske barn og unge utsettes for rusmisbruk, onani, selvmord og voldtekt på biblioteket!». Det sier forresten også en del at kritikerne vil ha Genderqueer fjernet fullstendig. De vil ikke bare ha den ene ruten klippet ut eller dekket over, hele boka skal ut.
Hvorfor sier jo egentlig også seg selv –dette er nok en oppkonstruert storm i et vannglass, hvor noen med innflytelse i kulturkrigen ber følgerne sine om å bli sinte, gjerne med tynnest mulig grunnlag. «Unger kan se porno på skolebiblioteket!!» er garantert å skape både klikk og harme, som ytre høyre igjen selvfølgelig bruker for å mistenkeliggjøre LHBT-miljøet som helhet.
Kritikerne spør hvorfor denne boka skal skånes, bare fordi den har en skeiv forfatter. På grunnlag av hvor utrolig tatt ut av sammenhengen den ene ruten er, og hvor det er vanlig å ha av bøker og tegneserier med alvorlige tema på et bibliotek, vil jeg heller spørre om hvorfor akkurat denne boka skal fjernes –bare fordi forfatteren er skeiv.
PS: Neste gang noen viser deg noe tatt ut av sammenheng: Les I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom (som jeg ser på som sårt tiltrengt antiradikaliseringsterapi for samfunnet vi lever i), tell til 10, gå og gjør noe kjekt, og kom tilbake til tastaturet når du har vurdert om det du leste eller så faktisk er verdt å bli sint for. Og som i dette tilfellet: Se på helheten. Les boka. Jeg ville aldri tegnet ruten på den måten, men når du har fått satt den i sammenheng, betyr den virkelig at boka er verdt å bli så opprørt over?
PS2: Er du opptatt av barn og overgrep? Istedenfor å la noen piske deg opp over en teit tegneserierute kan du heller støtte en organisasjon som Nok., Redd Barna eller Stine Sofies Stiftelse nå i romjulen. Da slipper du å gjøre deg til en nyttig idiot for folk som bare vil så splid og polarisere, og så gjør du faktisk verden til et (litt) bedre sted❤️!
Dette var min første bok av Jason Pargin, også kjent som David Wong, og herregud, som jeg skulle ønske jeg snublet over dette gale geniet før.
I’m Starting to Worry About This Black Box of Doom, fra forfatteren av John Dies at the End og artiklene han skrev på Cracked i sin tid (inkludert den kjente 6 Harsh truths that will make you a better person), handler om Abbot Coburn, en sosialt klønete Lyft-sjåfør som ikke har noe liv utover sjåførjobben, Twitch-kanalen hvor han er tidenes edgelord, og faren som han fremdeles bor hjemme hos og som er uendelig skuffet over ham.
Historien vår begynner når Abbot får et tilbud av Ethel, en mystisk jente med en låst transportkasse, om 200 000 dollar i kontanter hvis han frakter henne og kassen fra California til Washington DC. Men det er regler: De må dra med en gang og nå hovedstaden innen fjerde juli, han må ikke stille spørsmål, han kan ikke fortelle noen hvor de skal, og han kan ikke ta med elektronisk utstyr –til og med GPS-en i bilen blir slått av.
Etter en serie med akkurat passe mystiske startvansker og bisarre sammentreff havner duoen og kassen i søkelyset til en eksentrisk pensjonert FBI-agent og en gjeng konspirasjonsteoretikere på Reddit, og snart er millioner av mennesker besatt av å finne svar på hvem Ethel er, hvor hun og Abbot skal med kassen, og ikke minst hva den inneholder (halvveis gjennom boken rommer teoriene alt fra et dødt romvesen til en atombombe).
I’m Starting to Worry… er dels en hektisk, gjennomført engasjerende, morsom og nådeløst satirisk road trip med konstante overraskende vendinger og stort og veldig variert persongalleri, og dels en kommentar om Internetthysteri, «doomers», og alle på nettet som er på konstant leting etter noe og noen å bli opprørt og rasende over. Boka utforsker hvordan selv de minste små rykter og konflikter på nett kan vokse seg fullstendig ut av kontroll (og i verste fall ødelegge liv), men også at på tross av all angsten, fremmedgjøringen og katastrofetenkingen i samfunnet vårt, så det går mye bedre med verden enn vi liker å tro. Pargin er en sann menneskekjenner både på individ og samfunnsnivå, og boken er smekkfull av visdom og refleksjoner som garantert vil få deg til å tenke, ofte basert på helt hverdagslige ting vi tar fullstendig for gitt. Mysteriet med hva kassen inneholder avsløres ikke før klimakset helt mot slutten, og spenningen og den høye intensiteten holder gjennom hele boka.
Antihelten Abbot har noen ganske heftige incel-tirader som var ganske vanskelig å høre på, spesielt dem som handlet om vold og overgrep, men vår mystiske gjør en god jobb i å svare på dem, så boka er ikke noen alt right- eller incel-manifest, mer en utforksning av hva som rører seg i de mørkere krokene av Internett. Abbot vokser også som person gjennom hele boka.
Alt i alt var dette en av de mest fantastiske og unike bøkene jeg har lest på jeg vet ikke hvor mange år, og jeg tvang meg selv til å høre den i små porsjoner fordi jeg ville den skulle vare. Boka er utrolig godt skrevet, med et veldig variert karaktergalleri hvor til og med de verste skurkene menneskegjøres gjennom boka, og en fantastisk humor.
Og jeg lover: Denne boka vil gi deg et nytt syn på verden.
Etappe tre startet med en sårt tiltrengt kosestund. En katt kom gående akkurat idet jeg tok fatt på oppstigningen jeg hadde grudd med sånn til. Den var skikkelig selskapssyk etter en natt ute alene og jeg satte av tid til en lang kosestund. Den slo også følge med meg oppover bakken, dog på behørig avstand. Typisk katt.
Jeg fortatte opp bakken, som ikke føltes like bratt som første gang, det er rart hvordan de føles lettere andre gang. Kanskje det også var fordi jeg var i «flyten» fordi jeg hadde gått så langt. I hvert fall ble det en deilig pustepause i skogen på toppen av bakken før jeg fortsatte på etappen.
Ellers forløp turen gjennom skogen uten dramatikk, bortsett fra at jeg klarte å gå feil og måtte snu og gå tilbake rundt 400 meter. Det var uansett en spesiell følelse å se en ny dag gry.
Egentlig føltes etappe to og tre egentlig litt kjedelige, opp et fjell, gjennom tett skog og ned igjen. De er fine turer, og de går på historisk grunn, og et sted må jo Jubileumsstien gå, men jeg tror ikke det blir disse etappene jeg vil huske som høydepunktet for turen. Men selv disse etappene hadde sine høydepunkter. Som da jeg kom ut av skogen og ble møtt med denne utsikten, over vakker natur og steder jeg kjente igjen.
Jeg belønte meg selv med å ta fram nisten og hadde óg en kort kartpause på én av stolene noen hensynsfullt nok hadde satt fram lenger nede i veien.
Turen langs Myrdalsvannet var en opplevelse i seg selv.
Jeg kysset selvfølgelig djevelen, går ut ifra at det bringer lykke.
Det ble en lang rastepause i en stor gapahuk jeg kom til ved elven ved enden av vannet. Jeg vurderte å gå videre, men jeg endte opp med å si meg fornøyd og dra hjem.
Så da ventet bare siste etappe, turen til nærmeste busstopp det faktisk gikk buss fra ;).
Uansett gleder jeg meg til jeg skal ta fatt på Jubileumsstien på ny, kanskje fra nord med en lånt hund. Jeg kan ikke anbefale denne turen nok.
Etappe to begynte i kjente trakter. Jeg gikk først gjennom et boligfelt hvor mange av elevene jeg gikk med på Kirkevoll skole bodde, og jeg passerte det som da var huset til klasseforstanderen vår. Etter boligfeltet fortsatte turen på en gang- og sykkelvei (som tidligere var traseen til Osbanen), langs Klokkarvatnet, hvor gikk vi utallige klasseturer i barneskolen. Jeg husker en dag vi lærte om miljøet og klassen tok pH-prøver av vannet.
Etter en rastepause i mørket var det frem med lykt og ut i svarteste granskauen, bokstavelig talt. Grantrærne sto tett i tett og det var litt skrekkfilmstemning. En gammel bunker bidro til stemningen. Det var også litt vanskelig å se hvor stien gikk siden bakken var dekket av barnåler og det kunne vært flere merkepinner som viste hvor traseen gikk.
Etappe 2 hadde en overkommelig oppstigning, selv om jeg igjen fikk kjenne på hvor tung sekken var. Neste gang skal jeg legge igjen storsekken med fjellduk og stormkjøkken som et «depot» der etappe fire eller fem begynner, så kan jeg heller bære en mindre sekk de første etappene som jeg bare har over i storsekken når jeg når frem til den.
Etappen gikk inn på Militærveien, en ringvei hvor artilleri sto utplassert i sin tid for å hindre langdang fra fiendtlige tropper fra Fanafjorden. Det er én ting til jeg liker med Jubileumsstien, de fleste etappene går innom historisk grunn.
Jeg synes å huske at det ble lysere og åpnere etter hvert. Mange områder utbedret med klopper på denne etappen også, og det hjalp på å de mer gjørmete områdene.
Smøråsfjellet skulle vise seg å være et større fjell enn det så ut som på kartet, og jeg kjente på det å være alene i naturen midt på natten. Det ble et par pustepauser i flotte gapahuker. Det var en spesiell følelse å sitte og se ned på lysene fra bygda.
Etter flere timer i skogen var det godt, og litt rart, å komme ned til sivilisasjonen igjen.
Det verste er at 38 kilometer ikke hørtes langt ut.
Det lysnet, andre etappe lå bak meg, jeg visste at en tøff bakke ventet, og jeg skulle snart få en ny venn.
Snap fra turen med posisjon på slutten av andre etappe.
Livet kan fly 